Å løse problemet med CRM er et tveegget sverd

EU-kommisjonen har tenkt til å håndtere et voksende problem: mangelen på Critical Raw Materials (CRM) og Rare Earth Elements (REE). Disse materialene er avgjørende for å lage mange ting vi bruker daglig, fra telefonskjermer til solcellepaneler. Dessverre er utvinningen av disse materialene skadelig for miljøet, da det kreves drastiske inngrep i naturen for å utvinne dem. Stort sett skjer dette i Russland og Brasil. Jeg skal forklare EUs plan for å løse dette problemet og diskutere om det er en god løsning eller ikke.

Å forstå flaskehalsen

Se for deg en klassisk samlebåndsfabrikk. Det er mange stasjoner som gjør hver sin lille del. Noen fester hjulene på bilen, noen maler bilen, noen setter inn setene. Det er kanskje hundre slike stasjoner fra start til ferdig bil.

La oss si at alle stasjonene kan håndtere 100 biler per dag, unntatt én stasjon, som bare klarer 10. Da kan fabrikken bare produsere 10 biler per dag. Hvis du skal forbedre produksjonen, må du gjøre noe med flaskehalsen: den ene langsomme stasjonen. Hvis du slenger millioner av kroner på de andre stasjonene for å gjøre dem enda noen sekunder raskere, vil det ikke hjelpe. All forbedring du gjør langs samlebåndet som ikke er på flaskehalsen, vil være en illusjon.

I europeisk industri er det tilgangen på CRM og REE som er flaskehalsen. Uten økt tilgang på dem kan ikke europeisk industri vokse, uansett hvilke andre forbedringer vi gjør.

CE-RISE-prosjektet

EU-prosjektet som jeg jobber på heter CE-RISE. Det har som mål å løse problemet med flaskehalsen gjennom å holde CRM i loopen i en sirkulær økonomi. Det skal oppnås ved å gjenvinne CRM fra gamle batterier, dupeditter fra informasjonsteknologi-verdenen, droner, varmepumper osv. Ved å gjenvinne disse materialene håper EU på å kunne lette trykket på flaskehalsen.

Er mindre produksjon bedre?

I dag er mangelen på CRM en trussel for europeisk industri. Uten tilgang på materialer kan ikke industrien vokse. Jeg vil argumentere for at det ikke bare er negativt.

Mange miljøsaker er knyttet opp mot overforbruk: klimaforandringer, CO2-utslipp, plast i havet, avskoging, tap av biologisk mangfold, underbetalte arbeidere i fattige land osv. Hvis vi tilrettelegger for fortsatt økt produksjon, gjør vi egentlig noe godt da?

Økt grad av gjenvinning vil ikke nødvendigvis redusere mengden avfall. Det som kan skje er at det vil øke den totale mengden avfall vi produserer. En liten mengde neodymium, for eksempel, kan gjenbrukes i flere telefoner eller solcellepaneler. Men etter å ha spilt sin rolle i et par dusin smarttelefoner, vil den ha tilrettelagt for nettopp det: et par dusin smarttelefoner. Og hver av dem har sitt eget klimaregnskap å skilte med.

Det tveeggete sverdet som er gjenvinning

Å gjenvinne CRM kan virke som en god måte å møte industriens etterspørsel, men det kan også ha uheldige konsekvenser. Gjenvinning, reparasjon, gjenbruk og nybruk er aldri, aldri, aldri egnet som første steg på veien mot en grønnere fremtid. Første steg må være å redusere forbruket!

Hvis alle i verden skal ha 10 laptoper, 10 TV-er hjemme og 10 biler i garasjen, spiller det ingen rolle hvor mye vi gjenvinner. Vi vil aldri kunne gjenvinne oss ut av klimakrisen. Vi må redusere forbruket. Vi må redusere produksjonen. Vi må redusere antall biler, antall TV-er, antall telefoner, antall alt. Vi må redusere antall flyreiser, antall biffmiddager, antall plastposer, antall alt. Vi må redusere, redusere, redusere. Og så, når vi har redusert så mye vi kan, kan vi begynne å snakke om gjenvinning. Å løse klimakriser med økt forbruk og styrket industri blir som å knulle for jomfrudommen eller myrde for fred.